Teksten er basert på foredrag ved FHI (Oxford University) og Charity International Lykkekonferanse (2007)

PODCAST
last ned (15,3 MB)
spilletid 34 minutter

ABOLISJONISMEPROSJEKTET


INTRODUKSJON

Dette foredraget handler om lidelse og om hvordan det skal avskaffes.
Jeg spår at vi kommer til å avskaffe lidelse gjennom hele den levende verden.
Våre etterkommere vil bringes til liv av ulike grader genetisk forprogrammert velvære, som er flere størrelsesordener sterkere enn dagens høydepunktopplevelser.

Først skal jeg beskrive hvorfor det er teknisk mulig å avskaffe de biologiske substratene for alle våre ubehagelige opplevelser - psykologisk og fysisk smerte.
Deretter skal jeg argumentere for den overordnede moralske nødvendigheten av abolisjonismeprosjektet, enten man er etisk utilitarist eller ikke.
Til slutt skal jeg drøfte hvorfor en revolusjon innen bioteknologien innebærer at dette kommer til å bli virkelighet, om enn ikke så raskt som det burde.

1: HVORFOR DET ER TEKNISK MULIG

Det som dessverre ikke kommer til å avskaffe lidelsen, i hvert fall ikke på egen hånd, er sosioøkonomiske reformer, eksponentiell økonomisk vekst eller teknologisk utvikling i vanlig forstand, eller noen av de tradisjonelle mirakelkurene man bruker for å løse all verdens uoverensstemmelser. Å forbedre det ytre miljøet er beundringsverdig og viktig, men en slik forbedring kan ikke omkalibrere vår hedoniske tredemølle utover den genetiske begrensningen. Tvillingstudier bekrefter at det finnes et [delvis] arvelig normalnivå av velvære - eller lidelse - rundt hvilket vi alle tenderer å fluktuere i løpet av vår levetid. Dette normalnivået varierer fra individ til individ. [Det er mulig å senke normalnivået for vårt velbefinnende gjennom å utsette seg for langvarig, ukontrollert stress, men selv ikke denne omstillingen er så lett å gjennomføre som det høres ut. Selvmordsfrekvensen bruker å synke i krigstid, og seks måneder etter en ulykke som medfører total lammelse, viser studier1 at man verken er mer eller mindre lykkelig enn før den katastrofale hendelsen.] Dessverre kan ikke denne biologiske begrensningen elimineres gjennom forsøkene på å skape et idealistisk samfunn - det spiller for så vidt ingen rolle om man skaper en venstre- eller høyreutopi, fritt marked eller sosialisme, et religiøst eller verdslig samfunn, om det er futuristisk høyteknologisk eller om man ganske enkelt steller med hagen sin. Selv om alt som tradisjonelle futurister ønsker seg skulle gå i oppfyllelse - evig ungdom, ubegrenset materiell rikdom, morfologisk frihet, superintelligens, oppslukende kunstig virkelighet, molekylær nanoteknologi osv. - finnes det ingen bevis for at vår subjektive livskvalitet i gjennomsnitt skulle bli betydelig høyere enn livskvaliteten hos våre forfedre i jeger-/samlertiden - eller hos dagens urbefolkning på Ny-Guinea - om nervebanene for belønning ikke blir beriket. Denne påstanden er vanskelig å bevise da det ikke finnes tilstrekkelig sofistikert neurologisk skanning, men objektive kjennetegn på psykisk angst, f.eks. selvmordsfrekvens, støtter denne antagelsen. Ikkeforbedrede mennesker kommer fremdeles til å være offer for spekteret av darwinistiske følelser, alt fra fryktelig lidelse til ubetydelige skuffelser og frustrasjoner - tristhet, angst, sjalusi, eksistensiell angst. Deres biologi er en del av "hva det betyr å være menneske". Derfor finnes det subjektivt ubehagelige bevissthetstilstander fordi de var genetisk adaptive. Hver og en av våre kjernefølelser hadde en særskilt signalfunksjon i vår utviklingsfortid: De hadde en tendens til å fremme oppførsel som forsterket genenes overlevelsesmuligheter i våre forfedres miljø.

Så hvis man aldri kan avskaffe lidelse og ubehag gjennom å forandre det ytre miljøet, hvordan kan man da teknisk gjøre det?

Her er tre scenarioer i stigende grad av sosiologisk sannsynlighet:

a) Wireheading
b) Utopiske syntetiske medikamenter
c) Genmodifisering
og- hva jeg ønsker å fokusere på - den nært forestående reproduksjonsrevolusjonen med "designer babies"

a) Husk at wireheading er en direkte stimulering av hjernens belønningssentre via implanterte elektroder. Intrakraniell selvstimulering gir ingen fysisk eller subjektiv toleranse, dvs. den er nøyaktig like givende etter to dager som den er etter to minutter. Wireheading skader ikke noen andre, det gir bare et lite økologisk fotavtrykk, den fjerner psykisk og fysisk smerte og man kan diskutere om den ikke er en mer verdig aktivitet for menneskene enn sex. Vitterlig høres ikke livsvarig wireheading ut som en attraktiv fremtid for bare en håndfull deprimerte personer. Men hva er de tekniske argumentene mot innføringen av dette?

Vel, wireheading er ikke en evolusjonær stabil løsning: Det ville være et evolusjonært press mot utbredt wireheading. Wireheading fremmer ikke oppfostrende oppførsel: "Wireheads", menneskelige eller ikke-menneskelige, vil ikke få wirehead-barn. En enhetlig, tilfeldig lykksalighet gjennom wireheading eller tilsvarende, ville være en effektiv slutt på eksperimentet mennesket, i hvert fall hvis det ble brukt globalt. Direkte neurologisk stimulering av våre belønningssentre forstyrrer den informasjonsmessige følsomheten for stimuli fra miljøet. Så forutsatt at vi ønsker å være klok - og bli klokere - har vi et valg. Intelligente agenter kan ha en motivasjonsmessig struktur basert på varierende grader av lidelser, karakteristisk for en del mennesker som lider av livslang depresjon. Eller intelligente agenter kan ha vår nåværende typiske blanding av lidelse og velbehag. Eller alternativt, så kunne vi ha en informasjonsmessig bevissthetsøkonomi basert utelukkende på [tilpasnings-] grader av intellektuell lykksalighet - hvilket jeg skal argumentere for.

Faktum er at denne forkastelsen av wireheading kan være forhastet. Det kan ikke utelukkes at alt ubehagelig eller trivielt i fjern framtid kan overlates til uorganiske superdatamaskiner, proteser og roboter mens vi nyter orgasmisk lykksalighet. Eller kanskje ikke orgasmisk lykksalighet, muligens en annen type ideell tilstand som ikke kan forbedres. Men det er spekulasjoner. Uansett hva den endelige destinasjonen er, tror jeg det ville være klokere å sikte mot både superlykke og superintelligens - i det minste til vi har forstått den hele og fulle konsekvensen av det vi gjør. Det er ikke en moralsk nødvendighet å maksimere superlykke på samme måte som det er å avskaffe lidelse.

[Det er verdt å legge merke til at det avlastende alternativet forutsetter at uorganiske datamaskiner, proteser og roboter ikke - i det minste ikke nødvendigvis - opplever fenomenet smerte subjektivt selv om deres funksjonelle arkitektur gjør at de kan unnvike og reagere på skadelige stimuli. Dette fraværet av uorganisk lidelse er forholdsvis ukontroversielt med eksisterende datamaskiner - det å slå av datamaskinen sin har ingen etiske konsekvenser, og en kiselbasert robot kan programmeres til å unngå etsende syrer uten at den opplever smerter dersom den blir skadet. Det er derimot tvilsomt om noe beregningssystem med en klassisk von Neumann-arkitektur noen sinne kommer til å bli bevisst i noen interessant mening. Jeg er skeptisk, men uansett påvirker det ikke avlastingsalternativet, med mindre man ikke hevder at lidelsens subjektive struktur er funksjonelt viktig for hvilket som helst system som kan unngå skadelige stimuli.]

b) Det andre tekniske alternativet for utryddingen av lidelse er futuristiske syntetiske medikamenter. I en æra av moden post-genom medisin, vil det være mulig rasjonelt å utvikle virkelig perfekte nytelses-medikamenter som gir livsvarig, velfungerende velvære uten uakseptable bivirkninger? "Perfekte nytelses-medikamenter" er her bare en forkortelse. Slike medikamenter kan i prinsipp omfatte intellektuell, empatisk, estetisk og kanskje spirituell velvære - og ikke bare hedonistisk nytelse i dets vanlige éndimensjonelle og amoralske forstand.
Her snakker vi ikke om rekreasjonsmedikamenter, som aktiverer negative feedbackmekanismer i hjernen, eller den grunne, opiatdannede tilfredsheten av den typen som beskrives i "Vidunderlige nye verden". Heller ikke medikamenter som forårsaker euforisk mani, med den ukontrollerte opphisselsen, tap av kritisk selvinnsikt, den storartetheten og de høytflyvende idéene som disse fører med seg. Kan vi utvikle virkelig mirakuløse medikamenter som gir opphøyd velvære på en bærekraftig basis, og omkalibrere livsnyter-tredemøllen for å sikre en høy livskvalitet for alle?

Mange mennesker rygger når de hører ordet "medikamenter" - som er forståelig med tanke på dagens skadelige illegale narkotika og deres uinspirerende medisinske motparter. Samtidig bruker nettopp akademikere og intellektuelle i samfunnet vårt prototypen av dumme medikamenter, etylalkohol. Dersom det er sosialt aksepten å ta et medikament som gjør deg midlertidig lykkelig og dum, så hvorfor ikke rasjonelt designe medikamenter som gjør mennesker varig lykkeligere og smartere? For å begrense misbrukspotensialet, kunne man antakelig lage det ideelle nytelses-medikamentet - i en begrenset, men viktig betydning - lik nikotin, der røykerens hjerne finkalibrerer sitt optimale nivå: Ingen ukontrollert doseopptrapping.

Det finnes naturligvis alle typer fallgruver med medisinbaserte løsninger. Teknisk sett tror jeg disse fallgruvene kan overvinnes, selv om jeg ikke vil forsøke å vise dette her. Men det finnes et dypere spørsmål. Om det ikke hadde vært noe grunnleggende feil - eller i det minste grunnleggende utilstrekkelig - med vår eksisterende naturlige tilstand av bevissthet nedarvet gjennom evolusjonen, så ville vi ikke være så ivrige etter å endre på dem. Selv når det ikke er ubehagelig, er den hverdagslige bevisstheten middelmådig sammenlignet med det vi kaller høydepunktopplevelser. Vanlig dagligdags bevissthet var antatt adaptiv i den forstand at det hjalp genene våre å spre seg på den afrikanske savannen, men hvorfor la det fortsatt være vår standardtilstand til evig tid? Hvorfor ikke endre den menneskelige naturen ved bokstavelig talt å reparere vår genetiske kode?

Igjen kan forkastelsen av farmakologiske løsninger være forhastet. Man kan tenke seg at utopiske syntetiske medikamenter alltid kan være nyttige for finkalibrert og lett reversibel bevissthetsregulering, og jeg tror at designermedikamenter vil bli et uunnværlig verktøy for å utforske ulike typer tilstander av bevissthet. Ville det ikke vært bedre hvis vi alle ble født med et genetisk anlegg for psykisk superhelse i stedet for at man skal ha et kronisk behov for selvmedisinering? Ville selv den ivrigste abolisjonisten foreslå at man gir medikamentcocktails til oss alle, fra vuggen til graven?

c) Og for det tredje, finnes det genetiske løsninger, som omfatter både somatisk terapi og kjønnscelleterapi.
I denne sammenhengen kan det nevnes at det i dag finnes en minoritet av mennesker som alltid er deprimerte, trøtte eller nedstemte, om enn i varierende grad. Studier med eneggede og toeggede tvillinger bekrefter at depresjon i høy grad er genetisk betinget. Motsatt finnes det enkelte mennesker med optimistisk legning. Bortenfor optimistene finnes det en svært liten menneskegruppe som er hva psykiaterne kaller hypertyme. Hypertyme mennesker er ikke maniske eller bipolare, men sett ut i fra vår tids normer, er de alltid svært lykkelige, skjønt noen ganger lykkeligere enn andre. Hypertyme mennesker reagerer "passende" og adaptivt på omgivelsene. De kjennetegnes ved at de er energiske, produktive og kreative. Selv når de er lykkelige, er de ikke "utflippet" av lykke.

Tenk om vi, som helhet som sivilisasjon, skulle velge å bli genetisk hypertyme - å godta et motivasjonssystem som i sin helhet styres av adaptive grader av velvære? Og for å være mer radikal, i takt med økt forståelse for det genetiske grunnlaget for vårt lykkenivå, kan vi velge å legge til flere ekstra kopier av hypertymifremmende gener/allel-kombinasjoner og deres regulerende promotorer - slik at vi ikke avskaffer homeostasen og livsnyter-tredemøllen, men endrer det normale nivået for velbefinnende til et mye høyere nivå?

Det er tre ting å si om dette:
For det første, kan denne genetiske omkalibreringen se ut som den støtter en annen type ensartethet, men det er verdt å huske på at lykkeligere mennesker - og spesielt hyperdopaminergiske mennesker - oftest er mottakelige for et bredere spekter av potensielle belønningsstimuli enn depressiva. De har en mer undersøkende oppførsel. Dette reduserer faren for at de kjører seg fast i et sub-optimalt spor, både for forbedrede individer og posthuman-samfunnet som helhet.

For det andre, kan samfunnsomfattende hypertymi gi inntrykk av å være et gigantisk eksperiment. Og i og for seg så er det akkurat det. Men all seksuell reproduksjon er et eksperiment. Vi spiller genetisk rulett, blander genene og kaster den genetiske terningen. De fleste av oss rygger når vi hører ordet "rasehygiene", men det er faktisk det vi gjør, grovt og inkompetent, når vi velger våre blivende partnere. Forskjellen er at de blivende foreldrene innen de nærmeste tiårene vil kunne handle mer og mer rasjonelt og ansvarsfullt ved reproduksjonsavgjørelser. Preimplantativ diagnose vil bli rutine, bruken av kunstig livmor vil befri oss fra begrensningene i den menneskelige fødselskanalen, og en revolusjon innen reproduksjonsmedisin vil etter hvert erstatte det gamle darwinistiske lotteriet. Spørsmålet er ikke om det vil komme en reproduksjonsrevolusjon, men heller om hvilken type "vare" - og hvilken type bevissthet - vi ønsker å skape?

For det tredje: Kommer ikke denne reproduksjonsrevolusjonen til å bli et privilegium for den rike eliten i vest? Antakelig ikke lenge. Sammenlign den korte tidsperioden mellom introduksjonen av f.eks. mobiltelefoner og den globale bruken med det 50 års lange gapet mellom introduksjonen og den globale bruken av radio, samt det 20 års lange gapet mellom introduksjonen og den globale bruken av fjernsyn. Forholdet mellom første gangs introduksjon og den global akseptansen av de nye teknologiene krymper raskt. Og det gjør selvfølgelig også prisen.

Uansett er én av fordelene med genetisk justering av livsnyter-tredemøllen i forhold til et totalforbud, i det minste i overskuelig fremtid, at de funksjonelle motstykkene til smerte, angst, skyld og til og med depresjon, som vi forstår dem i dag, kan bevares uten at den ubehagelige følelsen må oppleves. Vi kan beholde misnøyens funksjonelle motsetninger - som kan antas å være utviklingens drivkraft - og beholde det omdømmet og den kritiske innsikten som den euforisk-maniske mangler. Selv om graderingen av følelsesmessig opplevelse fremmes kraftig, og selv om våre belønningssentre forsterkes både fysisk og funksjonelt, er det fremdeles mulig i prinsippet å bevare mye av vår eksisterende preferansearkitektur. Hvis du foretrekker Mozart fremfor Beethoven, eller filosofi fremfor pushpin, kan du fremdeles beholde denne rangordningen av preferanser selv om graderingen av følelsesmessig opplevelse er kraftig beriket.

Nå anser jeg personlig at det ville være bedre om vår preferansearkitektur ble radikalt endret, og vi satset på [unnskyld sjargongen] en "re-enkefalisasjon av følelser". Evolusjon via naturlig utvalg har gjort oss sterkt tilbøyelig til å ha alle typer dysfunksjonelle preferanser som skader både oss selv og andre til fordel for genene våre. Husk Djengis Khans ord: "Den største gleden er å knuse fienden, å jage ham foran deg, å se byene hans ligge i aske, å se de som elsket ham innhyllet i tårer og å ta hans koner og døtre i din favn."

Nå blir det sagt at den akademiske verden ikke er fullt så ille, men selv universitetets virksomheter har sine former av kultivert grusomhet - det konkurranseorienterte statusjaget og dominanseritualene til alfahannen: Et null-sum spill med mange tapere. Altfor mange av preferansene våre gjenspeiler ubehagelig oppførsel og sinnstilstander som var genetisk adaptivt i miljøet til forfedrene våre. Ville det ikke i stedet være bedre hvis vi skrev om vår egen korrupte kode? Jeg har her fokusert på genetisk fremming av graderingen av følelsesmessig opplevelse. Men med kontroll over følelsenes biologi kan vi f.eks. øke vår egenskap til empati, funksjonelt komplettere speilneuroner og skape en varig økning av utsondringen av oksytosin for å fremme tillit og sosiale egenskaper. På samme måte kan vi identifisere de molekylære kjennetegnene for f.eks. åndelighet, estetikk eller humor - og forandre og "over-uttrykke" også det psykologiske maskineri til disse. Fra et informasjonsteoretisk perspektiv, er det avgjørende for en adaptiv, fleksibel, intelligent respons på verden ikke vårt absolutte punkt på en livsnyterskala, men at vi er informasjonsmessig følsomme for ulikheter. Faktum er at informasjonsteoretikere iblant helt enkelt definerer informasjon som en "forskjell som utgjør en forskjell".

Jeg vil imidlertid igjen betone at denne re-enkefalisasjon av følelse er valgfri. Det er teknisk mulig å skape velvære i alt sansende liv og beholde det meste, men ikke alt, av vår eksisterende preferansearkitektur. De tre tekniske alternativene for å avskaffe lidelsene som jeg har presentert - wireheading, syntetiske medikamenter og genmodifisering - utelukker ikke hverandre. Er de uttømmende? Jeg kjenner ikke til noe annet gjennomførbart alternativ. Noen transhumanister tror at vi alle en dag kommer til å skannes, digitaliseres og lades opp i uorganiske datamaskiner og omprogrammeres. Vel, kanskje, jeg er skeptisk. Uansett løser ikke det forslaget problemet med lidelsen som det eksisterende organiske livet kjenner, hvis vi da ikke benytter oss av såkalt destruktiv opplading - et Holocaust-alternativ jeg ikke en gang vil vurdere her.

2: HVORFOR DET BØR SKJE

Anta at vi innen de nærmeste århundrene kommer til å få denne gudelignende makten over følelsene våre. Se også for deg at de ubehagelige opplevelsenes signaleringsfunksjon kan erstattes - enten gjennom såkalt omkalibrering, som det argumenteres for her, eller gjennom å laste av alt ubehagelig eller rutinemessig til uorganiske proteser, bioniske implantater eller uorganiske datamaskiner - eller kanskje gjennom ren eliminering i tilfeller som f.eks. sjalusi. Hvorfor bør vi alle være abolisjonister?

Hvis man er en klassisk utilitarist, følger abolisjonistprosjektet: Det er ganske enkelt Bentham pluss bioteknologi. Man behøver ikke være en klassisk utilitarist for å støtte avskaffelsen av alle lidelser, men alle klassiske utilitarister bør støtte abolisjonistprosjektet. Bentham kjempet for sosiale og rettslige reformer, som i seg selv er bra, men han arbeidet før den bioteknologiske og genetiske medisinske æraen.

Hvis man er vitenskapelig opplyst buddhist, følger man også abolisjonistprosjektet. Buddhister, som er unike blant verdens religioner, fokuserer på lidelsens overlegenhet i den levende verdenen. Buddhister mener kanskje at Buddhas edle åttedelte vei tilbyr en sikrere vei til Nirvana enn genmodifisering. Men det er vanskelig for en buddhist å argumentere prinsipielt mot bioteknologi hvis bioteknologien virker. Buddhister fokuserer på å lindre lidelsen gjennom å utslette begjæret. Det er verdt å legge merke til at denne utslettelsen er teknisk valgfri og kan kanskje føre til et stagnerende samfunn. I stedet er det mulig både å avskaffe lidelse og fortsette å ha alle mulige typer ønsker og viljer.

Å overtale tilhengerne av Islam og den jødisk-kristne tradisjonen er en større utfordring. Men troende hevder - til tross for uregelmessigheter i empiriske bevis - at Allah/Gud er uendelig solidarisk og barmhjertig. Så om vanlig dødelige kan forestille seg en velferd for alt sansende liv, ville det bli ansett som blasfemisk å hevde at Gud er mer begrenset i Sin godhets menneskekjærlighet.

De fleste av vår tids filosofer er ikke klassiske utilitarister eller buddhister eller teister. Hvorfor skulle f.eks. en etisk pluralist ta abolisjonistprosjektet på alvor?
Her låner jeg Shakespeares ord

"For there was never yet philosopher
That could endure the toothache patiently" (Ennå har det ikke eksistert en filosof som kunne takle tannverk med tålmodighet)

[Stor ståhei for ingenting, scene fem, første akt (Leonato snakker)

Når man kjenner uutholdelig fysisk smerte, er man alltid sjokkert over hvor fryktelig den kan være.
Det er fristende å anta at ren "psykisk" smerte - ensomhet, avvisning, eksistensiell fortvilelse, sorg, angst, depresjon - ikke kan være så fryktelig som ekstrem fysisk smerte. Likevel er hovedårsaken til at over 800 000 mennesker verden over begår selvmord psykisk lidelse. Det er ikke det at andre ting - stor kunst, vennskap, sosial rettferdighet, humor, dyrking av sin personlighet, akademiske stipend etc. - ikke er verdifulle, det er snarere det at når intens fysisk eller psykisk smerte trenger seg på - enten i sitt eget liv eller hos noen man er glad i - innser vi at denne intense smerten har umiddelbar prioritet. Hvis du har vondt etter å ha klemt hånden i døren, har man nok ikke så mye til overs for oppfordringer om å huske på de finere tingene i livet. Hvis du er i sorg etter en ulykkelig kjærlighetsaffære, vil man ikke taktløst bli påminnet om at det tross alt er fint vær ute.

OK, så lenge den varer, har ekstrem smerte eller psykisk smerte umiddelbar prioritet som er overordnet resten av livsprosjektene man har, men hva gjør det? Når elendigheten går over, hvorfor ikke bare fortsette med livet som tidligere?
Naturvitenskapen strever etter "en utsikt fra ingensteder", et tenkt Guds øyes perspektiv. Fysikken lærer oss at ingen her-og-nå er privilegert over noe annet. Alle er like virkelige. Vitenskap og teknologi kommer snart til å gi oss gudelignende evner over hele den levende verdenen for å matche dette gudelignende perspektivet. Jeg mener at så lenge det finnes noe sansende liv som opplever lidelse som tilsvarer vår smerte, bør denne lidelsen behandles med samme umiddelbare prioritet som om det var sin egen smerte eller smerten til en man er glad i. Med makt kommer ansvar. Gudelignende makt medfører gudelignende ansvar. Derfor kan eksistensen av lidelser for f.eks. 200 år siden gjerne ha vært forferdelig, men det er ikke klart at slik lidelse på fornuftig måte kan kalles "umoralsk" - fordi det ikke var mye som kunne gjøres med det. Men takket være bioteknologien finnes nå det - eller kommer snart til å finnes. I løpet av de nærmeste århundrene kommer lidelser av alle slag til å bli valgfrie.

Hvis du ikke er en klassisk etisk utilitarist, er fordelen med å omkalibrere livsnyter-tredemøllen heller enn helt enkelt å prøve å maksimere superlykke, at man i det minste beholder et gjenkjennelig avkom av vår eksisterende preferansearkitektur. Omkalibreringen av livsnyter-tredemøllen kan utføres i samsvar med sitt eksisterende verdisett. Derfor kan også det som så mislykket kalles "preferanseutilitarist" tilpasses. Faktum er at kontroll over følelsene sine innebærer at man kan fortsette med livsprosjektene sine på en mer effektiv måte.
Og hva med den påståtte karakterbyggende funksjonen ved lidelse? "Det som ikke knuser meg, gjør meg sterkere?, sa Nietzsche. Denne bekymringen virker ubegrunnet. Når alt annet er likt, styrker en hedonisk tone motivasjonen - det gjør oss psykisk sterkere. Til sammenligning vil langvarig nedtrykthet føre til et syndrom med innlært hjelpesløshet og en atferdsfortvilelse.

Jeg har ikke uttrykkelig tatt for meg verdinihilisten - den subjektivistiske eller etiske skeptikeren som sier at alle verdier ganske enkelt er et spørsmål om smak, og at man ikke logisk kan utlede et "bør" fra et "er".
Nå vel, la oss si at jeg har vondt fordi hånden min er på en varm ovn. Den smerten er i virkeligheten motiverende, selv om min overbevisning om at jeg burde trekke til meg hånden ikke følger de formelle rettesnorene for logisk slutning. Hvis man tar det vitenskapelige verdensbildet på alvor, er det ikke noe ontologisk spesielt eller privilegert med her-og-nå eller meg - den egosentriske illusjonen er et perspektivtriks skapt av egoistisk DNA. Hvis det er galt at jeg har smerter, så er det galt for alle, hvor som helst.

3: DERFOR KOMMER DET TIL Å SKJE

OK, det er teknisk mulig. En verden uten lidelse ville være fantastisk, og fullt utviklet paradisteknikk enda bedre. Men, hva så? Det er teknisk mulig å bygge en tusenmetersbit med cheddarost. Hvorfor kommer en smertefri verden til å bli virkelighet? Kanskje er det bare en ønsketenkning. Kanskje vi kommer til å velge å beholde den biologiske lidelsen for alltid2.

Motargumentet her er at uansett om man er velvillig innstilt til abolisjonistprosjektet, går vi mot en reproduksjonsrevolusjon med skreddersydd avkom. Blivende foreldre kommer snart til å velge egenskapene til sine fremtidige barn. Vi er på terskelen til den post-darwinistiske overgangen, ikke i den forståelsen at utvelgelsespresset vil være mindre, men utviklingen vil ikke lenger være "blind" og "tilfeldig". Det vil ikke lenger være et naturlig utvalg, men et unaturlig utvalg. Vi kommer til å velge den genetiske personligheten til våre fremtidige barn, velge og designe alleler og allel-kombinasjoner (kombinasjoner av versjoner av gener) utifra deres forventede konsekvenser. Det kommer til å utvikle seg et utvalgspress mot uheldige alleler og allel-kombinasjoner som var adaptive i tidligere miljø.

Dessverre er ikke dette et omhyggelig argument, men se for deg at man kunne velge den genetiske innstillingen for graden av sinnsstemning - det hedoniske middelpunktet - til dine fremtidige barn. Hvilken innstilling skulle man da velge? Man ville kanskje ikke velge grader av livslang superlykke, men de aller fleste foreldre ville nok velge lykkelige barn. For det første er de morsommere å oppfostre. De fleste foreldre i de fleste kulturer vil, oppriktig tror jeg, at deres barn skal være lykkelige. Man kan være skeptisk til foreldre som sier at lykke er det eneste de bryr seg om for sine barns del - mange foreldre er svært ambisiøse. Med alt annet likt, signalerer lykke fremgang - noe som muligens i grunn er den evolusjonære opprinnelsen til hvorfor vi setter stor verdi på våre barns lykke så vel som på vår egen.

Selvfølgelig er ikke argumentet om foreldrenes valgfrihet avgjørende. Ikke minst er det uklart hvor mange flere generasjoner frie reproduksjonsvalg som ligger fremfor oss innen radikal teknikk når det gjelder kampen mot aldring, nødvendiggjør en suksessivt strammere kollektiv kontroll over reproduksjonsbeslutningene våre - ettersom en voksende befolkning av aldersløse kvasidødlige ikke kan forplante seg i uendelighet innenfor et endelig fysisk rom. Men selv om sentralisert kontroll av reproduksjonsbeslutninger blir regelen og forplantningen selv blir unormalt, vil utvelgningspresset mot primitive darwinistiske genotyper antakelig være intens. Dermed er det vanskelig å forestille seg hvilke fremtidige sosiale grupperinger som virkelig skulle gjøre det mulig å overlagt skape noen anlegg for depresjon eller angst - eller til og med den "normale" usunnheten hos ikke-forbedret bevissthet.

Ikke-menneskelige dyr

Hittil har jeg fokusert på lidelse hos bare én art. Denne begrensningen av abolisjonistprosjektet er trangsynt, men våre antroposentriske fordommer er dypt forankret. Å jage, drepe og utnytte medlemmer av andre arter økte våre geners overlevelsesmuligheter i våre forfedres miljø. [Her er vi mer i slekt med sjimpanser enn bonoboer.] I motsetning til når det gjelder f.eks. vårt tabu mot incest, har vi ingen medfødte anlegg for å mene at f.eks. jakt og utnyttelse av ikke-menneskelige dyr er galt. Vi kan lese at Irene Pepperbergs papegøye, med hvilken vi sist delte felles forfedre med for flere hundre millioner år siden, hadde en mental alder tilsvarende et tre år gammelt barn. Men det er fremdeles lovlig for såkalte idrettsutøvere å skyte fugler for fornøyelse. Hvis idrettsmenn skjøt spedbarn og småbarn av vår egen art for fornøyelsens skyld, ville de bli stemplet som kriminelle psykopater og buret inne.

Så det finnes en kontrast: Hovednyheten i nyhetsmedia er ofte et forferdelig tilfelle av barnemishandling og omsorgssvikt, et kidnappet lite barn eller forlatte rumenske foreldreløse barn. Våre største hatobjekt er mennesker som voldtar og myrder barn. Samtidig betaler vi rutinemessig for det industrialiserte massemordet på andre sansende vesener slik at vi kan spise dem. Vi spiser kjøtt til tross for at det finnes en mengde bevis for at ikke-menneskelige dyr, som vi fabrikkavler og dreper, er funksjonelt, følelsesmessig, intellektuelt - og hvilket er avgjørende, når det gjelder evnen til å lide, ekvivalent med menneskelige spedbarn og småbarn.

Fra en teoretisk Guds øyes perspektiv, vil jeg hevde at vi moralsk bør bry oss like mye om mishandling av funksjonelt likeverdige ikke-menneskelige dyr som vi gjør med medlemmer av vår egen art - like mye om overgrep på og drapet på en gris som vi bryr oss om mishandling eller drap på et menneskebarn. . Dette strider mot våre menneskelige moralske intuisjoner, men våre moralske intuisjoner er ganske enkelt ikke pålitelige. De gjenspeiler vår antroposentriske partiskhet - ikke bare en moralsk begrensning, men også en intellektuell og sansemessig begrensning. Det er ikke det at det ikke finnes forskjeller mellom menneskelige og ikke-menneskelige dyr. Det finnes forskjeller der også som det gjør mellom svarte og hvite mennesker, mellom innbyggere født i frihet og slaver, mellom menn og kvinner, jøder og hedninger, homoseksuelle og heteroseksuelle. Spørsmålet er heller: Er det moralsk relevante forskjeller? Dette er viktig, for det kan få moralske, katastrofale konsekvenser når vi vier oppmerksomheten på virkelige, men moralsk irrelevante forskjeller mellom sansende vesener. [Tenk f.eks. på Aristoteles, som forsvarte slaveriet. Hvordan kunne han være så blind?] Våre moralske intuisjoner er forgiftet av genetisk egeninteresse - de var ikke designet for å innta en upartisk "Guds øye"-synsvinkel. Men større intelligens medfører en større kognitiv evne til empati - og potensielt en større sfære for vår medfølelse. Kanskje vårt superintelligente/superempatiske avkom vil se på misbruk av ikke-menneskelige dyr på samme måte som vi ser på barnemishandling: En forferdelig pervers handling.

Uansett om dette stemmer eller ikke, vi kommer vel ikke til å slutte å spise hverandre? Vår partiske egeninteresse er for sterk. Vi liker smaken av kjøtt for mye. Er ikke begrepet global vegetarisme bare en utopisk drøm?
Kanskje det. Men innen noen tiår vil det komme genmodifisert "vatfood", som betyr at vi kan nyte "kjøtt" som er mer velsmakende enn noe man kan få tak i nå for tiden - uten noen dreping eller grusomhet. Som en forsmak på det som er i vente, ble In Vitro Meat Consortium innledet med et seminar ved Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås i juni 2007. Det er avgjørende at voksende kjøtt fra genmodifiserte enkeltceller skal skaleres opp i uendelig skala: Det globale massekonsumet er potensielt billigere enn å bruke intakte, ikke-menneskelige dyr. Derfor - om man antar at vi innen overskuelig fremtid beholder cash nexus og markedsøkonomien - kommer billig, deilig "vatfood" sannsynligvis til å fortrenge fabrikkavlingen og massedrapene på våre medvesener.

Man kan spørre seg: Kommer de fleste mennesker virkelig til å spise gourmet "vatfood", selv om den er billigere og smaker bedre enn kjøtt fra slaktede ikke-menneskelige dyr?
Forutsatt at "vatfood" markedsføres grundig, ja. For om vi oppdager at vi foretrekker smaken av vat-dyrket kjøtt fremfor åtslene av døde dyr, vil de moralske argumentene for et kosthold uten grusomhet være mye mer slagkraftig enn de er nå.

Men selv om vi har global vegetarianisme, kommer det fortsatt til å finnes forferdelig grusomheter i naturen? Naturdokumentarer gir oss et svært bambifisert syn på den levende verden: Det er ikke bra TV å tilegne en halvtime med å vise et ikke-menneskelig dyr som dør av tørst eller sult, eller som langsomt blir kvalt eller spist levende av et rovdyr.. Og det må vel finnes en næringskjede? Naturen er ubarmhjertig, men kommer rovdyr alltid til å være nødvendige for å forhindre en populasjonseksplosjon og malthusiansk katastrofe?

Ikke det. Hvis vi vil, kan vi bruke depotprevensjonsmidler, omforme det globale økosystemet og skrive om virveldyrgenomet for å avskaffe lidelsene i resten av den fysiske verden også. For ikke-menneskelige dyr trenger ikke frigjøres, de trenger omsorg. Vi forplikter oss til å ta hånd om dem, akkurat som vi gjør med menneskelige spedbarn og småbarn, gamle og psykisk funksjonshemmede. Denne utsikten kan kanskje virke fjern, men ødeleggelsen av habitater innebærer at praktisk talt alt som blir igjen av naturen senere dette århundret er naturreservater. Akkurat som vi ikke gir livredde levende gnagere som mat til slanger i dyreparker - vi anser det som barbarisk - kommer vi i virkeligheten til å fortsette å tillate grusomheter i planetens naturreservater for at de er "naturlige"?

Den siste utposten på planeten Jorden er havet. Intuitivt kan dette se ut til å være en altfor komplisert oppgave. Men den eksponentielle veksten av datamaskinkraft og nanorobotteknologier betyr at vi i teorien også kan foreta en omfattende ombygging av det marine økosystemet. I øyeblikket er en slik ombygging fremdeles umulig, men om noen få tiår vil det være datamaskinmessig mulig, men utfordrende. Med tiden vil det være teknisk trivielt. Så spørsmålet er: Kommer vi faktisk til å gjøre det? Bør vi gjøre det - eller bør vi bevare det darwinistiske status quo? Dette er helt klart en spekulasjon. Enda kan man påberope seg det som kalles Prinsippet om "svak" menneskekjærlighet. I motsetning til den kontroversielle påstanden om at superintelligens innebærer superempati, forutsetter prinsippet om svak menneskekjærlighet at våre teknisk og kognitivt avanserte avkom ikke kommer til å være mer moralsk avanserte enn vi er nå.

La oss se på et konkret eksempel på hvordan prinsippet brukes. Hvis man i dag konfronteres med et valg mellom å kjøpe enten frittgående eller fabrikkproduserte egg, velger de fleste forbrukerne egg fra frittgående høns. Hvis fabrikkproduserte egg er ti øre billigere, velger fremdeles de fleste mennesker alternativet som ikke innebærer grusomheter. Nei, man skal ikke undervurdere menneskenes ondskap, skadefryd og fandenivoldskhet, men de fleste av oss heller i det minste svakt mot menneskekjærlighet. Om det kreves et ikke-ubetydelig element av selvforsakelse, for eksempel hvis egg fra frittgående høns koster 2 kroner mer, minsker dessverre salget brått. Mitt poeng er at hvis - og det er et stort hvis - selvforsakelsen som er involvert for den moralsk likegyldige kunne gjøres ikke-eksisterende eller triviell, kan abolisjonistprosjektet gjennomføres så langt den levende verden strekker seg.

David Pearce
(2007)

>


ABOLITIONIST.COM
HOME
Superlykke?
Kvanteetikk?
Utilitarianisme
Nanoteknologi
Utopisk kirurgi?
BLTC-forskning
Paradisteknologi
Sitater om lidelse
Slutten på all lidelse
Wirehead-hedonisme
MDMA: Utopisk farmakologi
Transhumanistdeklarasjonen
Den gode medikamentveiledningen
Kritikk av Huxleys Vidunderlige nye verden

e-post
info@abolitionist.com